Filippinere på Gråhorjo
Av: Øyvind Oland 10.06.2009

Det var i seg selv en prestasjon å få jentene med på fjellet, det er nemlig ikke så vanlig å springe rundt i fjell i alle deler av verden og i hvert fall ikke på Filippinene. Vanlige folk der nede holder seg langt borte fra skog, jungel og fjell.

Ikke bare pga farlige slanger, dyr og insekter, men også fordi slike områder brukes av kriminelle og militærlignede opprørsgrupper som gjemmested. Det er mer vanlig for folk, i hvertfall i de store byene, å shoppe. Har de lite med penger nøyer de seg med ”windowshopping”, drømmer om hvordan livet med penger kunne vært.

Vi kjørte opp til Kolbeinshauglia, parkerte bilene og startet, da var klokken litt over ett. Etter en stund på god grusvei startet klatringen i skogpartiet, dette tok litt tid, det var tungt for et par av jentene og mange pauser måtte til, under påskudd av at nye bilder måtte taes, bragden måtte dokumenteres selvfølgelig. Det er ikke mange ord jeg forstår på de Filippinske språkene Tagalog og Visajas, men ”picture, picture” var ikke til å misforstås i språk som er sterkt influert av engelsk. Det var nesten så jeg trodde de ville gi opp, men de bet tennene sammen og gikk på med nytt mot.

Etter, en for dem lang marsj opp mot toppen, kom vi endlig frem, ingen kikket på klokken, så når vi kom frem vet vi ikke, alle var bare overlykkelige over å endelig kommet opp. Et imporenrende syn møtte oss, lite skyer gjorde til at vi så langt, de ble godt kjent med området og kunne kjenne igjen steder de tidligere hadde besøkt. Nye ”picture, picture” måtte til, alle skrev seg inn i besøksboken og så var det tid for å spise. Et måltid som var sterkt etterlengtet på tross av at vi hadde sjokolade og frukt på noen av de mange pausene oppover. Vi spiste oss gode og mette, pakket sammen og startet på nedturen samme vei. Klokken var nærmere åtte på kvelden før vi satte oss i bilene, full av inntrykk og med kameraenes minnekort fulle av ”picture, picture”. På tross av slitet hadde alle en flott tur som ble kommentert som ”memorable”.





Vi tok oss en kort tur bort til Eikås siden Håkon hadde en slekt som var en del av Bjoagjengen, et flott gruppebilde ble tatt der. Fra venstre: Håkon, Gjemma, Lucky, Jocelyn, Iren, Lilibeth og Øyvind.